Husflid er et begrep som omfatter mye, og ordet dekker både selve produksjonen og det ferdige produktet. Husflidsprodukter lages oftest med gamle teknikker som har lange tradisjoner, og det er ikke lenge siden alle kunne husflid. For noen generasjoner siden var det helt nødvendig å lage ting som klær og sko selv. Ikke alle var like flinke til å lage ting, men ettersom barn og ektefeller trengte klær, måtte alle kvinner kunne å strikke og sy. I små lokalsamfunn måtte også mennene gjøre alt selv, enten det var å sko hester eller ski og garve skinn. Det handlet om sjølberging.
Produkter til eget bruk
Husflid dekker veldig mange produksjoner, som veving, spinning, garnfarging, søm, broderi, strikking, garving, kurvfletting, skoproduksjon og så videre. Hovedsakelig ble produktene laget til eget bruk, men dyk
tige personer kunne også selge produkter for å tjene litt ekstra til familien. Husflid var spesielt viktig i små samfunn, der de ikke hadde folk som spesialiserte seg som smed, skredder eller lignende. Barna lærte husflid på skolen, slik at de kunne lage nødvendige ting da de be voksne. Mye av opplæringen skjedde også hjemme. Ofte deles produktene inn i husflid og håndverk, der husflid er betegnelsen på ting som er til eget bruk, mens håndverk er ting produsert for salg.
Nasjonalfølelse og tradisjoner
Husflid ble også brukt til å styrke den norske nasjonalfølelsen på 1800-tallet, da landet fikk egen grunnlov, og det ble jobbet for å fremme det typisk norske. I tillegg ville man støtte selvberging og selvforsyning hos en fattig befolkning. Dyktige treskjærere, rosemalere og strikkere kunne lage ting for salg, og dette kunne gi penger til ting å kjøpe ting de ikke kunne lage selv.
