Allerede i oldtiden prøvde nordmenn å gjøre hverdagsgjenstandene vakre. Eksempler på dette er funn av leirkar, smykker og spenner, i tillegg til treskjæring og tekstiler. Mange av disse funnene tyder på at de som laget produktene var spesialister innen håndverket sitt.

I middelalderen ble det vanlig å smykke ut for eksempel kirkebygg, men selve byggverkene blir sjelden omtalt som kunsthåndverk. Det er noe annet med inventaret, som møbler og rituelt utstyr som ble brukt i kirkene. I de fleste tilfeller er ikke mesterne bak verkene kjent, men under renessansen er mange håndverkere kjent med navn, blant annet gullsmeder.

Den første norske kunstindustrien oppsto på 1600-tallet, da jernverk støpte relieffer. Billedvev fikk også et oppsving under renessansen, og her var det mange kvinner som jobbet som profesjonelle vevere. I Barokken ble det vanlig å dekorere med treskjæring også utenfor kirkelige bygg, men det var først og fremst de rike som hadde råd til å betale profesjonelle kunstnere for å dekorere hjemmene sine. På bygda laget folk dekorative gjenstander selv, så brukskunst fantes også der, i mindre skala.

Kunsthåndverk blir mer profesjonelt

Fra midt på 1700-tallet, med rokokkoen, ble kunstindustri langt vanligere. Jernverk og glassindustri produserte ting av høy kvalitet, og norsk brukskunst blomstret i denne perioden. Samtidig fantes det også mange amatører og folkekunstnere som var svært aktive. Treskjæring og rosemaling ble populært i bygdemiljøene, og denne trenden varte til 1800-tallet.

På 1900-tallet ble mange frie kunstnere trukket inn som designere for store selskap. Arkitekter satte også sitt preg på kunsthåndverk, og internasjonale strømninger kom inn til Norge i langt større grad enn tidligere. Designere ble stadig viktigere innen industrien, og ga form til masseproduserte kunstgjenstander. På 1970-tallet ble det mer akseptert å bruke brukskunstmaterialer som ren kunst, uten å tenke på brukerverdien. Men kunsthåndverk skulle i de fleste tilfellene fortsatt ha en brukspreget funksjon.

Mange av dagens kunsthåndverkere er sterkt preget av det tradisjonelle, og fornyer stadig de typisk norske elementene innen arbeidene sine. Slik skaper hver generasjon sin personlige variant av gamle mønstre og motiver, og fornyer det gamle samtidig som de tar med seg det tradisjonelle inn i framtiden. Det er også fokus på det unike, så mange kunsthåndverkere lager fremdeles unike gjenstander som ikke er masseprodusert.

Samisk kunsthåndverk

I det samiske miljøet har kunsthåndverket vært mer tradisjonelt, men i det siste skjer det også fornyelse innen samisk brukskunst. Gamle, tradisjonelle elementer brukes på nye måter blant samisk ungdom. De unge bærer dermed med seg tradisjonene på sin egen måte.